Denne artisten fortsetter en rik arv av kurvveving

"Jeg ville gjøre noe annerledes enn det jeg hadde lært i oppveksten, sier Mary Jackson. "Jeg bestemte meg for å gjøre noe som kom fra mine egne ideer." Det var slik hun utviklet sitt unike inntrykk av en vevingsteknikk med søtt gress som dateres tilbake til hennes forfedre i Vest -Afrika. Kunstformen tok seg til det amerikanske sør under slaveri; nå praktiserer Jackson det i studioet hennes på Johns Island utenfor Charleston, hvor et fellesskap av kurvprodusenter av sweetgrass fremdeles trives i dag.

"Da de ble hentet hit som slaver, tok de med seg denne tradisjonen og fortsatte med å lage kurver til hverdagen, enten på plantasjen eller i deres eget hjem," sier Jackson. Deretter involverte håndverket hele familien: Menn skulle samle gress for å lage kurvene og kvinner ville veve mens de lærte barn teknikken. Jackson lærte det av moren, og skapte deretter en helt egen stil.

"De er basert på samtidige ideer," sier kunstneren om hennes omhyggelige verk, som har blitt omtalt ikke bare i hjemmene, men i Vatikanet og Smithsonian American Art Museum. Mens kurvene hennes er funksjonelle, finner hun ut at de vanligvis blir sett på som kunstverk.

"Det er en av de eldste afroamerikanske kunstformene i dette landet," sier kunstneren, "og det er eneste kurv i sitt slag som er laget av mennesker som er etterkommere av Afrika, som beholdt tradisjonen i live."

---

Les den utvidede samtalen med Jackson nedenfor.

Danielle Harling: Hvordan ble du introdusert for kurvveving?

Mary Jackson: Det ble gitt videre til meg fra min mor. Da jeg var et lite barn. Min mor sa at jeg var rundt fire år da jeg bare var nysgjerrig på å vite hva hun gjorde. Hun lagde kurven sin. Så da begynte hun å lære meg i den alderen, men jeg vokste opp med å lære mer og mer av min mor.

DH: Og hva er opprinnelsen til denne typen kurvvev?

MJ: Denne kurvvevingen vi kaller sweetgrass -kurver stammer fra Afrika. Den ble laget med mennesker som var forfedre fra [de] som ble brakt hit, fra Afrika, til mitt område som slaver. De tok med seg denne tradisjonen. Og fortsatte å lage dem til hverdagsliv, enten det var på plantasjen eller om de var i sitt eget hjemmemiljø. Jeg er en direkte etterkommer fra afrikanere og moren min mor lærte henne. Moren lærte henne og helt tilbake.

DH: Hvordan vil du beskrive barndommen din da du vokste opp?

MJ: Det var veldig samfunnsorientert. Alle min fars brødre og deres familier bodde alle i et lite lokalsamfunn nesten som en liten sirkel. Jeg kom fra en stor familie, men alle familiene hadde barn, så vi samhandlet på den måten. Det var vår aktivitet. Vi hadde ikke sommerleir eller andre sommeraktiviteter, som du vet, samfunnshus. Vi hadde veldig godt kameratskap som barn, fordi vi lekte sammen hver dag. Og i mange tilfeller hadde vi alle gjøremål tidlig på morgenen, før vi kunne gå ut for å leke når skolen ikke var i gang. Så foreldrene mine følte at vi måtte gjøre noe i løpet av dagen. Og dette var en aktivitet som var blant familier. Så jeg lærte å lage kurver. Jeg fortsatte å trene på å lage kurver hver dag.

DH: Hvor kommer inspirasjonen fra kurvene dine fra?

MJ: Etter at jeg lærte teknikken, ønsket jeg å gjøre noe annet enn det jeg hadde lært i oppveksten, eller de tradisjonelle designene fra ungdommen. Jeg bestemte meg for å bare gjøre noe helt annet enn de formene, som kom fra mine egne, vet du, ideer.

DH: Hvordan håper du at folk bruker kurvene dine?

MJ: Noen design er mer funksjonelle. Noen design er skulpturelle. Så du vet, folk pleier ikke å bruke dem i det hele tatt, fordi de synes det er så vakkert. De bare beholder dem som et mer kunstverk. Det er en av de eldste afrikanske kunstartene i dette landet. Og det er den eneste kurven som er laget av mennesker som er etterkommere av Afrika, som holdt tradisjonen levende. De er på museer over hele landet og forskjellige deler av verden.

I 1984 ble en av kurvene mine sendt til Vatikanet for en utstilling, og jeg tror det var 1986. prinsen av Wales, prins Charles kom til Charleston for et besøk, og byen Charleston ga ham en gave fra byen Charleston, og de ga en av kurvene mine i gave.

DH: Wow. Og hvordan gjør det hvordan får det deg til å føle deg personlig, når noe som om du er begavet som en sånn?

MJ: Det er veldig en anerkjennelse av det jeg gjør. Og det gir oppmerksomhet til kunstformen generelt, folk som øver på å lage kurvene sine hver dag på bymarkedet i Charleston, men det er en individuell ting. Det er ikke sånn at vi jobber som et samarbeid eller noe sånt. Arbeidet mitt er utført i studioet mitt.

DH: Hvordan tror du at dine forfedre som begynte å lage disse kurvene ville føle om de ble oppnådd gjennom kurvveving?

MJ: Min bestemor, min bestemor, levde lenge nok til å se noe av anerkjennelsen jeg hadde fått for arbeidet mitt, og hun var veldig spent. Ja, hun syntes det var så fantastisk.

DH: Fortell oss om materialene du bruker - sweetgrass, ja?

MJ: Ja, og bulrush, som også er et tradisjonelt gress som menn brukte til å lage landbrukskurver med. Søtt gress, er det mykere bøyelige gresset som ble brukt av kvinner til å lage kurver, fordi det var lettere å jobbe med, du vet, på hendene. Og det, det er fortsatt det samme i dag. Eng er fiberen som binder alt gresset eller syr kurvene, som nål og tråd, ville Palmetto bli tråden.

DH: Er disse ressursene alltid tilgjengelige? Kan global oppvarming faktisk påvirke tilgjengeligheten av disse naturressursene?

MJ: Global oppvarming og utvikling påvirket drastisk disse materialene som har blitt brukt i århundrer for å lage disse kurvene. Vi har historiske opptegnelser som viste at disse har blitt laget i over 300 år. I dag er dette samfunnet nå mindre enn kanskje 100 familier. Og på grunn av endringene i kystlinjen, har værmønsteret endret seg som påvirker veksten av disse gressene. Utviklingen har også tatt over hvor disse gressene vokser. Selv som ung kunne jeg huske at eldre mennesker snakket om hvordan disse kurvene ville være knappe. Så det tvang meg som kurvmaker sammen med noen andre venner til å komme sammen og prøve å lære å dyrke søtt gress.

Det skjedde gjennom arbeidet til en gartner fra Clemson University, som bodde i området vårt. Og han hjalp oss med å lære å vokse [selv om] han selv ikke visste hvordan han skulle gjøre det fordi ingen hadde prøvd å dyrke gresset før. Men han hjalp oss med å lære, og det ble veldig vellykket. Så nå dyrker vi gresset, og de er tilgjengelige for alle kurvprodusentene. Og så høster vi materialet slik moren min gjorde.

DH: Hva kan vi gjøre for å sikre at kurvvev alltid vil være her?

MJ: Det viktigste er å støtte kunsten, å alltid oppmuntre kurvprodusenter til å fortsette arbeidet.

DH: Er det noen livstimer du har lært gjennom kurvveving?

MJ: At det er viktig å videreføre denne tradisjonen slik at vi alltid vil være i kontakt med vårt hjemland. Det holder oss i kontakt med hvordan vi kom hit.

DH: Lærer du personlig noen kurvvevkurs?

MJ: Jeg gjorde hele karrieren min. Jeg har alltid undervist på skolene, men jeg får forespørsler om å undervise over hele landet. Så jeg har gjort mye av det i løpet av min karriere. Jeg har tre barnebarn. Den eldste gjør seg klar til å uteksaminere seg med sykepleierutdannelse, og hun lærte som et barn å komme opp på fritiden. Og så vet hun hvordan hun skal gjøre det. Datteren min vet hvordan hun gjør det og moren. S vi prøver å oppmuntre det hver dag blant familier til å fortsette det.

---

Mary Jackson ble intervjuet og fotografert for Lift Every Voice, i samarbeid med Lexus. Lift Every Voice registrerer visdom og livserfaringer fra den eldste generasjonen svarte amerikanere ved å koble dem til en ny generasjon svarte journalister.Serien kjører på Hearst magazine, aviser og TV -nettsteder rundt juni 2021. Gå til oprahdaily.com/lifteveryvoice for mer.

Gjør inspirasjon til handling: De National Association of Black Journalists lar deg rette dollarene dine mot stipend og stipend som støtter pedagogisk og profesjonell utvikling av håpefulle unge journalister. The National Caucus & Center on Black Aging er dedikert til å forbedre livskvaliteten til eldre afroamerikanere med utdanningsprogrammer som gir dem verktøyene de trenger for å forsvare seg selv.

---

Danielle Harling er en frilansskribent basert i Atlanta, og Hus vakkertHelgeredaktør. Innfødt i California Gavin McIntyre flyttet i 2019 til Charleston, hvor han er stabsfotograf til The Post & Courier.

Dette innholdet er opprettet og vedlikeholdt av en tredjepart, og importert til denne siden for å hjelpe brukerne med å oppgi e -postadressene sine. Du kan kanskje finne mer informasjon om dette og lignende innhold på piano.io.